Aktuelt Produkter

Februarfavoritter <3

Februarfavorittene presenteres av vår supergjesteblogger og kunde, Janne Olden <3 

Nytt år, nye prøvelser

Jeg strever fortsatt med å venne meg til at et nytt år har dukket opp. Det gjør meg like rasende hver gang. Lettpåvirkelig som jeg er, lar jeg meg rive med av ukebladenes og treningsstudioenes mas om at sommerkroppen er innen rekkevidde bare du anstrenger deg bittelitt, at det perfekte liv er helt oppnåelig bare du tar deg sammen og får de furtne tankene dine inn på et litt kvikkere spor, og at evig ungdom også i år er garantert bare du hiver deg på kålbladstilkdietten (og spiser så lite av den, altså kålbladstilken, at du blir seende ut som en kålbladstilk selv til slutt).

Som om ikke det er nok, har jeg i år startet nyttåret flere ganger, oppdaget at en ond kinesisk guddom er i hælene på meg, og pint meg selv i timevis med tanker om at alt bør og kan bli bedre. Helst omgående. Og alle disse nyttårsgreiene kommer veltende når man er på sitt mest sårbare, det vil si når man akkurat har feiret jul. Det er så usannsynlig dårlig gjort.

Men la oss nå ta det hele fra begynnelsen.

Oppkjøringen til det nye året – julestria

Smak på ordet. Julestria. Ju-le-stri-a. Ordet julestria er en ren selvmotsigelse. Litt som ordet trivselssmerte: Når du har det så trivelig sammen med vennene dine at du får vondt i hodet av det og skallen føles som den skal sprenges og du bare må ta fire smertestillende og legge deg på et mørkt rom. Ikke opplevd det så ofte, kanskje..? Nei? Eller fenomenet kosekink: Når du koser deg så inderlig, for eksempel foran peisen med en kopp kakao og favorittkjeksen din, at du får kink i nakken og blir liggende i en forvridd stilling på gulvet og hyle av smerte. Aldri skjedd, sier du? Ikke hørt om noen som har opplevd det heller? Hm.

Julestria derimot, det er en selvmotsigelse som gir skremmende god mening, og som erfares av nesten alle hvert bidige år: Julestria er å forberede seg så hemningsløst på maksimal hygge at det blir maksimalt uhyggelig i mer enn en måned i forveien, og man er utmattet i lange tider etterpå. Og blakk, som er en ganske intens lidelse i seg selv.

Julestria er et mareritt, og det er flere grunner til dette. Som nevnt i forrige blogginnlegg er sammenstimling av mange mennesker noe av det jeg synes er aller mest slitsomt i hele verden. Feriereiser ble trukket frem som eksempel med fulle busser, trange fly og flyplasser med køståing og kontroller av alle slag. Men julestria er faktisk enda verre. For på flyplassen skal folk i det minste samme vei, sånn noenlunde i alle fall. I julestria springer folk i alle retninger. Mens de prøver å få tak i ting. Gjerne mens de har det fryktelig travelt, er stressa, har stive blikk, blodsmak i munnen og ønsker at de var et annet sted.

Jeg har i det lengste prøvd å slippe unna julehandelens prøvelser ved å lage gavene selv (noe som resulterer i at svært få av mine nære og kjære egentlig får noe som helst). Men i løpet av de siste årene har det dukket opp et par gavemessige utfordringer i form av to tantebarn som ønsker seg ting som heter sånt som My Little Pony, Lego, Brio gravemaskin, klistremerker og mye annet det faktisk ikke er mulig å lage. Så da er det bare å bite julegavetennene sammen og dra på butikk.

Jeg bor i Trondheim, og midt i verste julestria bet jeg de omtalte tennene sammen og oppsøkte et kjøpesenter her i byen, helvetes forgård på generell basis, og dets innerste sirkel i desember. Bare fordi min kjære niese Helene (5 år) ønsket seg et brett formet som en enhjørning til å sette sånne små (fortrinnsvis rosa) plastperler på. Toys’R’Us. (Og det er ikke ment personlig! Dette kunne vært hvilken lekebutikk som helst på hvilket kjøpesenter som helst rett før jul.) Jeg brettet opp kraven på vinterkåpen min på en barsk måte og krummet nakken. Toys’R’Us. Nå er det oss, tenkte jeg sammenbitt. Nå er det jaggu meg oss. Så bykset jeg inn.

Men det var ikke bare oss. Så langt i fra. Det jeg bykset inn i, var cirka hundre unger som ropte, skrek OG sprang, masse blinking, hyling, sprelling, musikk fra høytalere i taket, bryske fedre, mødre med barnevogn, fortrinnsvis sånn diger barnevogn med plass til mange unger oppi (og de river ikke ned noen ting! Mens jeg greier å rense hele reoler med den vesle ryggsekken min) og på toppen av det hele en binge med batteridrevne hundevalp-bamser som pep og hoppet når du trykket på en knapp på magen. Og der hadde en foretaksom sjel vært ute og trykket på alle knappene så alle de femti valpene pep og hoppet. Jeg greide å finne ut at de verken hadde plastperler eller enhjørningperlebrett før jeg stormet ut. Kvalm, på gråten og med tåkesyn sjanglet jeg inn på en tilnærmelsesvis folketom butikk. Som var apoteket, og utmattet sank jeg sammen under temaskiltet FEBER OG SMERTE.

Som alle dere vet som har prøvd å bestige Mount Everest: Lykkes ikke første toppstøt, så frister det veldig å gjøre ett til. Selv om man risikerer å fryse av seg både hender og føtter og ramle utfor kanten i plutselig uvær, for gevinsten er så enorm. Jeg spente på meg mine mentale stegjern og ravet høydesyk inn på en annen lekebutikk, som heller ikke hadde enhjørningperlebrett, men ikke desto mindre en diger eske med perlegreier fra en ekstremt populær disneyprinsesseserie. Det fikk holde. Jeg halte meg den siste biten mot Everests topp (altså kassen), omfavnet butikkdamen med tårer i øynene, jeg lurer faktisk på om jeg ikke snøftet «jeg elsker deg» også, så ravet jeg snøblind og frostskadd ut igjen med Helenes glade fjes for mitt indre øye. Så kom julen.

Og så kom det nye året.

For etter julematspisingen, julegodtegumlingen, juletv-program-gloingen og den generelle misnøyen som sprer seg i alle kroppens lemmer når man bare er for stappmett, for slapp, for inaktiv og helt julestriutmattet – DA kommer det nye året veltende. Som en grizzlybjørn ut av et buskas. Og der står du med buksa på knærne. Og det nye året kaster seg over deg, fullstappet av alskens nye muligheter og forestillinger om at alt skal bli bedre enn det noen gang har vært. Så da er det bare å begynne å springe. På tredemøller, i skiløyper, i helsekostbutikker, langs forbedringens endeløse landevei (knaskende på en kålbladstilk) med nyttårsgrizzlybjørnen i hælene. Godt Nytt År.

En annen ting er at alle disse mulighetene og forbedringskravene kommer mens året er på sitt mørkeste, kaldeste og glatteste, kontoen er på sitt tommeste, strømmen er på sitt dyreste, og D-vitaminlagrene er på sitt aller mest rundstjålne. Men så gjorde jeg en oppdagelse, og det er at i februar så kommer det enda en mulighet til å starte på nytt: kinesisk nyttår! Og i februar ser alt litt lysere ut på alle måter. Denne gangen kjente jeg meg opprømt. 5. februar gikk startskuddet. Alle astrologiske indikasjoner indikerer at dette året, Grisens år, blir et supert år for økonomi, utvikling, kjærlighet OG karriere. Jeg kunne ikke vært gladere! Men så kom jeg dessverre til å oppdage at for mitt kinesiske stjernetegn sin del (jeg er Slange – og dette gjelder faktisk alle dere andre også som er født i 1977, bare nevner det) så ser det alt annet enn lyst ut. Dette er mine utsikter i Grisens år ifølge yourchineseastrology.com:  Snake conflict with Tai Sui in 2019 which means you will get frustrated in both life and work. Your fortunes will be destroyed by endless troubles.

Intet mindre. Ikke vet jeg hvem Tai Sui er, men han er åpenbart sur på meg, og det eneste jeg har å se frem til i Grisens år, er frustrasjoner og endeløse bekymringer. Ikke så vesensforskjellig fra det jeg følte at jeg hadde å se frem til 1. januar 2019, med andre ord.

Gi blaffen, vær Purre

Og det var her jeg bestemte meg for å legge den lunisolare så vel som den gregorianske kalenderen til side, blåse i nye starter, nye muligheter og den endeløse rekken av krav om omgående innovasjon, og bare fortsette med det jeg frem til nå har drevet med og liker. Det må da være andre ting å bruke tiden på enn å springe for livet på jakt etter sommerkropp, kålstilker og håpet om at 2019 skal bli det beste året menneskeheten har sett? Jeg vil ikke si at jeg resignerte, men jeg bestemte meg i alle fall for å være realistisk. Og faktisk litegrann mer fornøyd med tingene som de er.

Ekstra fornøyd er jeg når jeg besøker katten Purre. Mine beste teknikker for et godt liv har jeg fått fra henne. Hun er ikke min katt, men beriker et vennepar av meg med sitt nådige nærvær. Purre er småsur på en slik måte at du likevel føler deg verdsatt, hun elsker å spille kostbar, og hun er en født mester i å gjøre det beste ut av tilværelsen og det hun måtte ha tilgjengelig. Hun spiser ikke kålbladstilker, men hun har sin store fornøyelse i å gnafse på potteplantene, bare for gøy (og for å terge sin matmor Gro). Finner hun seg en flekk av sol, gjerne på gulvteppet i stua, kan hun ligge der i evigheter og bare være. Selv når Purre er ensom og ikke har noen å ligge inntil, finner hun en måte. Det er forbilledlig.

Mine enkle gleder: tre fine favoritter i februar (og resten av året)

Dr. Bronner’s håndsåpe

Så da prøver jeg heller, inspirert av Purre, å gjøre mine gleder enkle. Blant gode ting i livet er det som ikke er så dyrt, men likevel kjempebra, og som er drøyt i bruk. Kjærlighet er en slik ting. En annen er Dr. Bronner’s håndsåpe. Den kommer i flere duftvarianter; peppermynte er min favoritt. Selve såpen har en nydelig karamellaktig kulør, og den er snill mot hendene. Og den er virkelig drøy. Jeg synes flasken er veldig morsom også – en oppmuntrende fargeklatt ved servanten. Hverdagsglede.

En herlig raritet – konjacsvampen

Jeg har falt pladask for en liten raring fra Karmameju, nemlig Green Tea Age Defence konjac-svamp til å vaske ansiktet med. Den er liten og grønn og ser ut som en kavring, og før bruk må den ligge noen minutter i vann og bli myk (akkurat den tiden det tar å børste tennene og ta en runde med tanntråden). Den inneholder grønn te og andre gode ingredienser slik at den fint kan brukes uten å tilsette såpe. Vil man supplere med et eller annet, går dette helt utmerket også. Den er så myk som et vennlig klapp på kinnet, den vasker grundig og eksfolierer lett. Og! Den får frem det som måtte være å få tak i av glød i et gustent vinterfjes.

Plume øyenbrynspomade

Blant mye jeg skulle ønske var bedre i livet, er øyenbrynene mine. Særlig nå som det er høyeste mote med tette, mørke, hårete, massive øyenbryn. Mine øyenbryn mangler det meste, særlig hår. Men Plume øyenbrynspomade redder stumpene. Nå ligner riktignok mitt etter-resultat mest på før-bildet i reklamen til Plume, men det er en storslagen forbedring fra utgangspunktet, og jeg er så fornøyd.

 

Med god håndsåpe, en kjærlig ansiktssvamp og mer enn en antydning til øyenbryn føles livet ganske overkommelig, selv om jeg ikke har funnet kålbladstilkfasongen ennå og de eventyrlige mulighetene sannsynligvis springer fra meg en etter en.

Og så snakker vi mars, dere! Det er våren som lurer i buskene, ikke grizzlybjørnen, og det nye året har rukket å bli en kjenning, kanskje til og med en venn. Jeg nekter av prinsipp å si godt nytt år (nå er det jo uansett for sent på året), så det jeg vil si til deg, er: riktig god tilværelse! Fortsett å stelle pent med deg selv. Og vær glad i den stilken du har.

 


En gang i måneden presenterer vi favorittproduktene våre fra måneden som gikk. Oftest vil det være våre egne favoritter du får høre om (Gunnhild & Liv), men andre ganger kan det være vi lar kunder få fortelle om sine favoritter. Februarfavorittene får du fra vår gode gjesteblogger og kunde, Janne Olden <3

2 Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.